Om Frida: Frida Z. Koanda er 26 år, bosatt i Grimstad og er snart ferdig med sin psykologiutdannelse. Hun er glødende opptatt og menneskerettigheter og samfunn. Og sin nye jobb. Hun skriver her om sin drøm – en drøm som mange har:

*******

Jeg befinner meg i det tankefulle hjørnet i dag. Blikket fester seg til nyhetsbildet på skjermen. Jeg ser en hel fransk nasjon berørt av terrorangrepet som fant sted på en fredag. Jeg ser russiske fly som bomber Syria. Jeg ser hele familier, små barn, bli revet bort fra vår verden på få sekunder i et hav av flammer. Jeg hører om hatkriminalitet begått av mennesker som tror de utretter noe godt for menneskeheten.

 

Jeg skulle ønske verden stoppet opp for bare noen få sekunder. Kan vi ikke tenke oss godt om? Vi er alle verdensborgere, og vi er alle sammen like mye verdt. Et lite barn i Syria, en ung mann fra Polen, eller ei gammel dame fra Sri Lanka, de har alle lik verdi.

 

Fra psykologisk teori sies det at man ofte kjenner på mer empati ovenfor mennesker som ligner enn selv. Når jeg ser et menneske ser jeg ikke forskjell på hudfarge, kultur, klesplagg, høyde, eller språk. Jeg ser et menneske. Et menneske med følelser. Et menneske som har opplevd og erfart andre ting i livet enn hva jeg har erfart. Et menneske som har rett til å leve et liv uten frykt. Et menneske som er verdig selve livet.

 

Jeg forstår at vi mennesker er forskjellige, selv om vi på mange måter ligner. Noen mennesker ser ikke det samme som jeg. Noen mennesker degraderer andre mennesker, noe som gjør det lettere for følelser som hat og likegyldighet å blomstre frem.

 

Det hender jeg tar meg selv i å lure på hva som skjedde med deg. Deg som kjenner på hat og likegylditghet ovenfor et annet menneske, som også er verdensborger, akkurat som deg og meg, som puster, som ser og som føler. Jeg tenker ogspå på det ansvaret vi alle har, i å finne disse menneskene som har disse følelsene, dette hatet, og hjelpe dem. Hjelpe dem til å bytte ut hat og likegyldighet med kjærlighet og empati.

 

Av og til drømmer jeg. Jeg drømmer om en verden uten hat, uten likegyldighet og uten evnen til å degradere andre mennesker til møkk. Fordi det skjer. Det skjedde i dag tidlig, da en muslim ble spyttet på av en høyreekstremist, det skjedde i ettermiddag, da en ung jente ble gruppevoldtatt av menneskesmuglere i Mexico, og det skjedde igjen i kveld. Det skjer hver time, hvert minutt og hvert sekund. Noen ganger får jeg bare lyst til å skrike høyt. Brøle. Trykke pause på verden, som en gjør når en ser film. Stoppe alt det vonde. Stoppe hatet og likegyldigheten.

 

Vist jeg ønsker det hardt nok, så kanskje det skjer en dag. I mellomtiden så er det både min og din jobb å strebe etter en bedre verden. Vise mer kjærlighet, for det finnes dessverre ingen pauseknapp i denne verden.

Share This