En dag i forvaring er det jeg tror jeg kunne utstå.  Men en vil vel uansett tilpasse livet sitt hvis en var innenforbi murene uansett. Som en sa til meg: Tiden betyr ikke noe. Det viktigste er når du skal spise og legge deg.

 

Mitt oppdrag i dag var å besøke en jeg skal være verge for. Og jeg må innrømme det: Følelsen når jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen, og det å måtte legge fra meg alle personlige eiendeler, for så å bli fulgt gjennom flere låste ståldører til du kom til «blokka» -hvor jeg måtte gå gjennom en kald, hermetisk lukket metallsluse hvor dagslyset ikke slapp inn – videre gjennom flere låste sikkerhetsdører – denne opplevelsen var en reise i umyndiggjøring, av kontroll.

Et øyeblikk fikk jeg en klump i halsen – og følelsen av isolasjon var påtrengende. Men jeg visste at jeg hadde friheten min igjen om noen timer- jeg skulle ikke bli der i 10 -15 år. Jeg tror faktisk at denne metallslusen innvendig er dekorert med tårer, frykt, skam og sorg, og ærlig talt – jeg tror det er lite av den overfladiske arrogante holdningen fra de tøffe gutta akkurat her..

Men da jeg kom innvendig i selve blokka, var det lysere. Og til tross for at det ikke var låste celler slik som en ser på amerikanske fengselsfilmer, er det allikevel en skarpt avgrenset frihet.  I dette mini-samfunnet vil det til enhver tid utvikle seg et hierarkisk mønster –  et samfunn med lov og orden, kriminalitet, fattige og rike, tapere og vinnere – et samfunn til forveksling lik det normale samfunnet.  Noen innsatte(innbyggere) velger å ta utdanning og komme seg videre i livet, mens andre velger å utvikle sin egen skurkerolle. Til forveksling lik det normale samfunnet..

Men nå skulle jeg på et ansvarsgruppe, og jeg tilhører «de der ute». Jeg tilhører ikke «dem». De som var mordere og voldsmenn, psykopater og tungt belastete kriminelle. Jeg tilhører «oss», de «riktige».

Siden jeg er hans verge, og hadde reist langt for å treffe han, hadde jeg satt av hele dagen. Og siden jeg hadde fått fullmakt til å være innelåst, satt jeg der sammen med ham og pratet med han i 6 timer. Tiden går fort og han hadde mye interessant å fortelle. Og etter hvert dukket det opp et menneske – ikke bare en morder. Ikke bare en kriminell. Men en helt vanlig mann med sine drømmer og lengsler. Og sine filosofiske betraktninger om liv og død, skam, frykt og håp. Og anger.  Joda hans gjerninger har storsamfunnet dømt, og han har en verdighet i denne lange straffegjennomføringen.

Men han fortjener også at han blir tilgitt- tilgitt for de grusomme handlingen han har begått, tilgitt for voldsutøvelse og sine kriminelle handlinger. Han har sonet sin straff. Kanskje vi ikke kan tilgi som enkeltindivider, men som storsamfunn bør vi tilgi. Vi bør gi ham en ny sjanse. For vi skryter av å ha et av verdens beste systemer, og hvis vi som storsamfunn har troen på å rehabilitere kriminelle tilbake til samfunnet, ja da bør vi godta at noen faktisk gjør det!

Frykten for at vedkommende skal begå nye kriminelle handlinger vil alltid være tilstede, men hvis vi er dem som utstøter dem som er ferdig sonet, er vi bare med på å lage dette som en gjentakende loop. For er det da noe vits i å forsøke hvis storsamfunnet ikke er villig til å ta imot?

( Den innsatte har for øvrig gitt meg tillatelse til å offentliggjøre denne)

Share This