Jeg er rett og slett litt sint. Sint for sentrale politikeres unnfallenheten , bortforklaringer og beklagelser. Sint for at min generasjons politikere er i ferd med å endre de demokratiske grunnstenene i vårt samfunn. Sint for at politikere ikke bryr seg om oss som er folket, men synes at de rikes lekegrind er bedre.

 

Litt om demokrati
Demokrati er en merkelig ting. Vi tror at vi har det – og at vi har en høy skår av demokrati i Norge. Men har vi det?? Er vi virkelig et demokratisk land slik som vi utgi oss for?
Tidligere finansminister Yanis Varoufakis i Hellas sier det så bra: Istedenfor å behandle demokrati som en skjør blomst – så tror vi det er en del av samfunnets møblementet.
Er det slik at Norge tar sitt demokrati for gitt, som en form for gudegave da landet ble født i sin nåværende form i 1814?

For demokrati betyr nemlig folkestyre. Styrt av folket. Allikevel ser vi at folkestyre blir til et elitestyre og sentrale politikere blir mer og mer avpolitisert og tannløse og i utakt med den vanlig mann og kvinne i gata. Vi ser at det er andre elementer som blir mere uttalt i politikernes munn – krav om inntjening og effektivitet. Det høres til forveksling lik en konsulents uttalelser – ikke en politiker. For ord som solidaritet, rettferdighet, menneskerettigheter, håp, drømmer og ikke minst visjoner, er elementer som er «ut» i dagens politikk. De politiske styringsdokumenter blir et økonomisk redskap – ikke et politisk. Visjonen for vårt samfunn blir ikke laget av våre politikere – men av markedsanalytikere, konsulenter og de superrike og innflytelsesrike utenlandske kapitaleiere.
Disse begrepene passer ikke i det økonomiske samfunnet våre politikere ønsker å danne. Vi må heller ikke glemme at åpenhet og gjennomsiktelighet ligger som en del av demokratiets grunnsten, men blir nå erstattet av hemmeligholdelse, distanse og lukkethet.

 

TISA og TTIP
Gode eksempler kan nevnes ifleng, men både TISA og TTIP forhandlingene er klare eksempler på politisk hemmeligholdelse og lukkethet. Hvem tjener dette?? De som sitter ved den andre enden av forhandlingsbordet- de store industriherrer i utlandet som ikke interesser seg en døyt om norsk politikk?
Nå er det sikkert mange som ikke vet hva TISA og TTIP er, og det sier jo litt om kraften av hemmeligholdelse. Til opplysning er TISA er en frihandelsavtalen av tjenester Og denne «avtalen vil presse frem konkurranse utsetting og privatisering av offentlige tjenester på alle felt, hindre regulering av finanssektoren og undergrave personlovgivningen på nett» (for et balansert syn : se både på www.attac.no og www.urix.no og  regjeringens offisielle syn )

TTIP er handelsavtalen mellom USA og EU. Den hemmelige frihandelsavtalen mellom EU og USA (TTIP) gir store selskaper kontroll over politikken innenfor arbeid, mat og miljø og gir investorer den reelle makta i et samfunn.
Det er en grunn til at det har blitt så store europeiske demostrasjonstog mot TISA og TTIP – det er stort sett bare i Norge at vi tror at forhandlingsmotparten er idealistisk og snill og som vil vårt samfunn vel.
Lite sies det om at de industrielle lobbyistene i EU er de som former lovene både i EU og også etter hvert i Norge. De industrielle lobbyister utgjør en big buisiness i Brussel, endrer og påvirker lovreguleringen og beslutningsmodellene slik at det utgjør en reel fare for demokratiet ( les mer her: www.corporateeurope.org)
For øvrig vil jeg be språkkyndige lesere lese artikkelen til Josef Stiglitz med Nobelpris i økonomi: «The Secret Corporate takeover»

 

Kommunesammenslåing
En annen ting som er skremmende i demokratiets åsyn er denne regjeringens ønske om kommunesammenslåinger. Her ønsker en ikke å bruke folkeavstemninger, men heller å økonomisk straffe kommuner som ikke er villige til å inngå i storkommuner. Og en trenger kanskje ikke så mye innsikt for å skjønne at demokratiske arenaer forsvinner med storkommunene? Kommunestyrene forsvinner, skolene forsvinner, nærbutikkene forsvinner, offentlige etater forsvinner og desentralisering blir til urbanisering og favorisering av storbyer. Bygda forsvinner og byene overtar.
Og i takt med samfunnsmodellen med krav om effektivitet, så blir offentlige kontorer mer sentral- og regelstyrte. Ledelsen sitter fjernt fra brukeren, og offentlige kontorer leker butikk og selger til hverandre. Det offentlige Norge har gått fra forvaltning (altså forvalte et gode- en samfunnsansvar) til forretning hvor inntjening, effektivitet og innsparing er honnørord i dagens verden. Norge blir styrt som et konsern, hvor den viktigste samhandlingsarenaen er mellom ledelse og eier – ikke mellom innbygger og politikere (ledelse). Dette kalles corporate governance – på norsk virksomhetsstyring. Og ved en vellykket implementering( les: innføring) så er fokuset rettet oppover i stedet for nedover- mot folket. Og demokratiske prosesser blir uvesentlige og uinteressant i politiske sammenhenger. Arbeidsgiveren blir snudd fra å være folket til å rettes mot tunge økonomiske aktører.
Hva blir politikeren da?? En nølende etterdilter som ikke tør å tenke politiske tanker?

 

Så hvem er egentlig gartneren i den demokratiske hage??
For hvis en går tilbake til TISA og TTIP forhandlingene, er faren med Regjeringens lukkethet og hemmeligholdelse alvorlig. Kravene disse kapitaleiere og investorer kommer med, går langt utover vårt lands juridiske, lovlige og regulerende myndighetsområde. Og når forhandlingene er unntatt fra innsyn, media, innbyggere og annet publikum, ja da er etterretteligheten tatt bort fra samfunnets demokratiske prosesser. Og la oss ikke glemme at disse forhandlingene kan frata oss vår egen suverenitet og selvbestemmelse som det fremgår i Grunnloven.
Så for å komme tilbake til vår greske venn Varoufakis foredrag: Hvem er den egentlige gartneren som skal passe på denne skjøre blomsten som kalles demokrati? Er vi vitne til at blomsten visner på rot, men at vi bare sitter stille og ser på?

Share This