Ingen quick fix når en skal bygge gode relasjoner

Et foredrag av Kari Lossius, tidl klinikksjef ved Bergensklinikkene
20
september 2018
Viktigheten av en god relasjon mellom klient/pasient og behandler kan ikke understrekes nok. Respekt, likeverdighet og nærhet er det som gir relasjonen en dybde og effekt, og det er det som er selve grunnlaget for endring. Det finnes ingen «quick fix». 
Siden det har stormet en del rundt Kari Lossius- tidligere klinikksjef ved Bergensklinikkene,  tenke jeg at jeg skulle trekke frem dette foredraget som hun holdt i 2015 under Kriminalpolitisk konferanse . Foredraget hadde tittelen  » For at jeg skal tro på meg, må du tro på meg» – om betydningen av gode relasjoner i møte med straffedømte». Foredraget handler om viktigheten av gode relasjoner og allianser i og under behandling og rehabilitering av rusmisbrukere og straffedømte. I følge Lossius så er kriminalitetsforebyggende arbeidet og rusfeltet to sider av samme sak. Svært mange pasienter/klienter og innsatte har en ruslidelse, kriminell adferd, psykisk lidelse og lite nettverk.

Ingen «Quick fix» når en skal bygge gode reasjoner

Som hun påpekte i begynnelsen av sitt foredrag, så finnes det ingen “quick fix” eller hurtige løsninger for å bygge gode relasjoner. Det å skape gode og fruktbare relasjoner tar tid. Lang tid. Det handler om en endringsprosess – ikke bare hos klienten, den innsatte eller pasienten, men også den som er terapeut eller behandler.   Det handler om trygghet og tillit. Det handler om å reparere sårede og skadede mennesker. Hun fremholdt også undersøkelsene fra Cochrane instituttet som gjennom 3 svære rapporter har sett på prognosene ved psykose. Og det som er interessant er at prognosene er mye bedre for psykosepasienter i utviklingsland enn i i-land. Grunnen til dette er at i u-land er det familien og de nære relasjoner som må ta seg av den syke, men i i-land er det institusjonell og medisinsk behandling. Det er ingen ting som skulle tilsi at den moderne behandling gir bedre resultater enn tilbakeføring til normalsamfunnet der familie- og nettverk er.

«Som mennesker har vi alltid behov for å kategorisere samfunnet, og vi utstøter de gruppene som ikke er like oss selv. De som blir oppfattet som en trussel. Disse utstøtte menneskene finner sammen i et skjebnefellesskap – og dette blir en selvforsterkende “loop”.»

Når straff og kontroll virker mot sin hensikt

Mange innsatte rusmisbrukere og kriminelle blir diagnostisert med en antisosial personlighetsforstyrrelse, og det som en vet i dag er at straff og kontroll virker mot sin hensikt på denne gruppen. Dette er svært godt dokumentert og er faktisk det eneste som ikke virker for å endre adferden på denne gruppen innsatte. Straff og kontroll gir opposisjon. Resultatet blir at mange ikke ønsker å endre seg, fordi dette er noe som blir påtvunget dem. På Bergensklinikken kaller vi dette feilbehandling, da dette gjør rusmisbrukerne bare verre. Men i kriminalomsorgen kan dette være et dilemma. Hensikten med fengsling er samfunnets ønske om å straffe, ikke behandle. Til tross for dette så skal også den innsatte tilbake til samfunnet igjen, og det er viktig med rehabilitering. Er det slik at regjerningen feier rehabiliteringstanken under teppet, og særlig med bakgrunn på at en ønsker å kjøpe soningsplasser i Nederland? Hva slags rehabiliteringen eller tilbakeføringen til det norske samfunn blir det når de innsatte er plassert i et annet land, spør Lossius.

Det må være en opplevd gevinst i den andre enden av behandling

Det å forholde seg til alt det en har gjort, er vondt og vanskelig. Rusfeltet er fullt av moral og fordommer og pasienter har blitt skrevet ut pga av rus, til tross for at det er dette de skal ha hjelp til. I kriminalitetsforebygging er det også mye moral, og lite evidensbasert forskning på hva som egentlig virker. Det som pasienten selv betrakter som god behandling er i de tilfellene hvor behandleren eller betjenten virkelig forsøker å forstå og er genuint interessert i han eller henne som person. Ofte kan målet til den innsatte og den ansatte være det samme- ønske om bolig, et sosialt liv, jobb og familie. Men vedkommende må forstå at det er bedre å være ikke-ruset enn ruset, eller ikke-kriminell enn kriminell. Det må være en gevinst i den atferdsendringen han eller hun går inn i. Ellers er det liten grunn til å endre adferd.

Viktigheten av å skape gode allianser – ikke teknikken eller metoden

Allianser er godt dokumentert i de fleste terapiretninger. Det er kanskje det eneste som alle terapiretninger eller metoder har til felles. Vi lurer oss selv hvis vi tror at det er selve teknikken som gjør det til en god metode – det er via teknikken at behandleren kan lære å lytte mer til klienten og tenke mer empatisk . Det er ingen metoder som er bedre enn andre. Alliansen er god når behandler og klient har et felles mål. Lossius forteller også at noen av de kriminelle pasientene ønsker IKKE å skifte personlighet eller å bli smartere kriminell – de ønsker kun å bli smartere antisosial – det er deres ønske. Så istedenfor å robbe banker eller slå ned mennesker, så kan de begynne med sykkelverksted eller drive med basehopping. Da har de en felles plattform å jobbe utifra. Det er av stor betydning for en god rehabilitering at behandleren lytter og tar klientens ønsker på alvor. Det som er viktig i behandlingen er å vite at dette er et samarbeidsprosjekt. Selv om fokuset skal være på den som trenger hjelp, vil en god allianse og relasjon endre både den innsatte og ansatte over tid. Det er en gjensidig tillit og varme som gir det beste resultatet, og opplevelsen av at vedkommende pasient/innsatt blir tatt på alvor og forstått. Og det er ikke pasientens eller den innsattes ansvar å forstå – det er behandlerens ansvar å gjøre seg forstått.

Livet er ikke rettferdig..

Dessverre så er ikke livet rettferdig og godene rettferdig fordelt. Vi vet at de som klarer seg, er ofte friske, rike, har gode foreldre og gode tilknytninger – alt er bra og alt er fint. Det vet vi, og det handler om både genetiske og sosiale forhold.  De har de nødvendige beskyttende faktorer i sitt liv:
  • Intellektuell og sosial kapasitet
  • Positivt selvbilde
  •  Høy grad av autonomi
  •  God impulskontroll
  •  Venner med verden
  •  Gode venner
  •  Trygg tilknytning
Har en fått vinnerloddet, ja så går det som regel bra – 80%  av den norske befolkningen greier seg utmerket, mens det er 20% som ikke greier seg.

Sårbarhetsfaktor

Ofte så er det disse 20% som vi møter som pasienter, rusmisbrukere eller kriminelle.  Hvis en spør pasientene så er det så å si ingen som ikke har opplevd følgende sårbarhetstriggere:
  • Psykiske problemer ( små barn som har kjent mye på frykt)
  • Seksuelle overgrep
  • Mobbing
  • Traumer – omsorgssvikt
  • ADHD, andre kognitive problemer
  • Dårlig forhold til skolen (også følelsen av å være utstøtt)
  • Dårlige sosiale ferdigheter
  • Tidlig debut på en eller flere risikovariabler
Det handler også om de opplevde svik som barn som vil forplante seg i voksne tanker og skape en mistenksomhet mot andre mennesker.

Dør rusmisbrukeren av ensomhet eller av rus?

meta-analysen til Holt-Lundstad fra 2010  ble det undersøkt resultater fra 148 andre studier om hva det er som gir mennesker et godt liv. Og resultatene er oppsiktsvekkende. Svarene viser at det ikke er forurensning, blodtrykksmedisiner, fedme, trening eller andre faktorer som en gjerne ville tenke på var negative i livslengden. Riktignok kan røyking, rusmidler og alvorlige sykdommer forkorte livet, men det som er mest tydelig og som gir best livslengde og livskvalitet, er sosial integrasjonvenner og nettverk. Det å kunne få lov til å delta i et samfunn over tid, det å ha jobb, det å ha venner og familie, og det å kunne se at en gjør noe meningsfylt over tid. I en slik situasjon er det ofte noen der som en kan snakke med når en har det dårlig. Det er dette som skaper et godt liv og motstandsdyktighet mot både rus og kriminalitet.